Årsaker til børskrakket i 1929: Hva skjedde og hvorfor gikk det galt

Årsaker til børskrakket

Børskrakket i 1929 var ikke et resultat av én enkelt hendelse, men kulminasjonen av flere underliggende økonomiske problemer og svakheter i det amerikanske finanssystemet. Den brå og omfattende nedgangen i aksjeprisene i slutten av oktober var et tydelig symptom på disse dypere utfordringene, som blant annet inkluderte ukontrollert spekulasjon, manglende regulering og en svak økonomisk politikk.

Spekulasjonsboble og aksjer kjøpt på margin

På 1920-tallet var aksjemarkedet preget av en uhemmet spekulasjonsbølge, drevet av sterk optimisme og troen på at markedet bare kunne gå én vei – oppover. Mange investorer, inkludert vanlige arbeidere og småsparere med begrenset økonomisk kunnskap, lot seg rive med av tidens investeringsiver. Et utbredt fenomen var kjøp av aksjer på margin – en praksis der man kun betalte en liten andel av aksjens verdi selv, og lånte resten fra megleren, ofte med aksjene som sikkerhet.

Denne praksisen førte til en stadig økende etterspørsel etter aksjer, og bidro til kunstig høye aksjekurser. Kapital ble i stor grad kanalisert inn i markedet på bakgrunn av lån, ikke reelle verdier. I mange tilfeller hadde ikke selskapene som fikk sine aksjer handlet til stadig høyere kurser verken inntjening, vekst eller fundamentale verdier som kunne rettferdiggjøre prisnivået. Det var med andre ord en klassisk boble i emning.

Da markedet begynte å vise tegn til ustabilitet – blant annet gjennom små, men gjentatte kursfall og økt usikkerhet blant investorene – startet en kjedereaksjon. Meglere krevde at kundene enten skjøt inn mer sikkerhet eller solgte seg ut for å dekke marginlånet. Mange hadde imidlertid ikke mulighet til å innfri kravene, og ble tvunget til å selge aksjene sine i panikk. Dette førte til et massivt tilbud av aksjer på kort tid, uten tilsvarende etterspørsel, noe som forsterket fallet ytterligere og bidro til å utløse det som i dag er kjent som børskrakket i 1929.

Overproduksjon og økonomiske ubalanser

Til tross for den tilsynelatende økonomiske boomen på 1920-tallet, var veksten i mange sektorer i realiteten lite bærekraftig. Industriproduksjonen skjøt fart, og det ble produsert store mengder varer som biler, radioer, kjøleskap og andre husholdningsapparater. Imidlertid klarte ikke etterspørselen å holde tritt med den raske økningen i tilbudet. Dette førte til en situasjon med betydelig overproduksjon, der fabrikker bygde opp store varelager som de ikke klarte å selge unna.

For mange bedrifter ble dette et økonomisk problem. De hadde investert tungt i produksjonsutstyr og utvidelse av kapasitet, ofte med lånte midler. Da salget begynte å svikte, ble det vanskelig å opprettholde lønnsomheten. Bedriftene fikk problemer med å betjene gjelden sin, og mange måtte redusere produksjonen, si opp ansatte eller i verste fall stenge virksomheten.

Den økende arbeidsledigheten førte på sin side til en ny bølge av økonomiske utfordringer. Når folk mistet jobbene sine, fikk de naturlig nok mindre å rutte med, og forbruket falt betraktelig. Dette skapte en negativ spiral, der lavere etterspørsel førte til ytterligere nedgang i produksjon og inntjening, som igjen førte til flere oppsigelser. Resultatet var en kraftig oppbremsing i økonomien, som bidro til å forsterke effekten av krakket i aksjemarkedet og utløste den dype depresjonen som skulle prege 1930-tallet.

Svakheter i banksystemet

Det amerikanske banksystemet på 1920-tallet var preget av svak regulering og manglende kontrollmekanismer, særlig sammenlignet med dagens standarder. Det fantes tusenvis av små, uavhengige banker spredt rundt i landet, mange av dem med begrensede reserver og liten diversifisering i utlånsporteføljen. En stor andel av disse bankene valgte å låne ut penger til spekulasjon i aksjemarkedet, ofte med verdipapirer som sikkerhet. Dette skapte en tett og risikabel kobling mellom aksjemarkedets utvikling og bankenes soliditet.

Da aksjemarkedet kollapset høsten 1929, begynte panikken raskt å spre seg til banksystemet. Investorer som hadde lånt penger til aksjekjøp, klarte ikke å betale tilbake lånene sine. Som en konsekvens ble bankenes balanse svekket, og tilliten til finansinstitusjonene begynte å forvitre. Rykter om bankenes dårlige økonomiske situasjon førte til at folk strømmet til filialene for å ta ut sparepengene sine – en såkalt “bank run”.

Dette skapte en kjedereaksjon. Bankene hadde ikke likvide midler til å betale ut alle kundene samtidig, og mange måtte stenge dørene eller gikk konkurs. Ettersom det på denne tiden ikke fantes noen form for statlig innskuddsgaranti, mistet millioner av amerikanere sparepengene sine bokstavelig talt over natten. Dette dramatiske tapet av privat formue førte til en kraftig reduksjon i forbruket og en dyp følelse av økonomisk usikkerhet blant folk flest, noe som forverret og forlenget krisen betydelig.

Dårlig pengepolitikk fra sentralbanken

Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, spilte en sentral – og etter manges mening uheldig – rolle i utviklingen og forverringen av den økonomiske krisen. Etter børskrakket i 1929 valgte Fed å føre en stram pengepolitikk, i stedet for å iverksette tiltak som kunne stimulere økonomien. De reduserte pengemengden i omløp og økte rentenivået i en tid der markedet sårt trengte likviditet og lavere finansieringskostnader.

Dette gjorde det langt vanskeligere for både bedrifter og privatpersoner å få tilgang til kapital. Banker ble mer tilbakeholdne med utlån, og de som ønsket å investere eller refinansiere lån, møtte stadig høyere rente og tøffere vilkår. Samtidig førte den reduserte pengemengden til lavere etterspørsel i økonomien og ytterligere fall i prisene – en utvikling som bidro til deflasjon og forsterket gjeldsbyrdene for både husholdninger og næringsliv.

Mange økonomer, blant dem nobelprisvinner Milton Friedman, har i ettertid pekt på at Federal Reserves håndtering av krisen var en av de viktigste årsakene til at nedgangen ble så dyp og langvarig. Dersom sentralbanken i stedet hadde senket rentene og injisert likviditet i banksystemet – slik moderne sentralbanker ofte gjør i krisetider – kunne den økonomiske nedgangen trolig blitt dempet. Det er bred enighet om at en mer aktiv og støttende pengepolitikk kunne ha hindret at resesjonen utviklet seg til en fullverdig depresjon.

Økende ulikhet og svak kjøpekraft blant vanlige borgere

Selv om 1920-tallet ofte omtales som en tid preget av økonomisk vekst og teknologisk fremgang, var velstandsfordelingen i samfunnet langt fra jevn. En stor andel av inntektene og rikdommen var konsentrert hos de øvre samfunnslagene, spesielt blant industriledere, finansfolk og aksjeinvestorer. Samtidig opplevde vanlige arbeidere og lavtlønnede husholdninger langt mer beskjeden inntektsvekst, til tross for at produktiviteten i økonomien økte betydelig.

Denne ubalansen førte til at forbruket i stor grad ble drevet av kreditt. For å opprettholde en moderne livsstil og kjøpe nye forbruksvarer som biler, radioer og kjøleskap, ble mange husholdninger stadig mer avhengige av avbetalingsordninger og forbrukslån. Kredittsystemet fungerte som en midlertidig løsning på det strukturelle problemet med svak kjøpekraft i brede lag av befolkningen.

Men da krakket inntraff og finansmarkedene falt sammen, strammet bankene kraftig inn på utlånene. Kreditt tørket opp, og vanlige forbrukere fikk ikke lenger mulighet til å finansiere sine kjøp. Dette førte til en brå og dramatisk nedgang i etterspørselen etter varer og tjenester, som i sin tur utløste masseoppsigelser og konkurser i produksjonssektoren. Uten et sterkt og jevnt fordelt forbrukermarked i bunn, ble den økonomiske nedturen dypere og vanskeligere å snu.

Politisk respons og økonomiske reformer

Da børskrakket i 1929 inntraff, var det ingen presedens for hvordan regjeringen burde håndtere en økonomisk kollaps av denne størrelsen.

Da børskrakket rammet i 1929, var president Herbert Hoover overbevist om at økonomien ville rette seg opp på egen hånd. Han var motstander av statlig innblanding og mente at direkte hjelp til arbeidsløse ville skape en “avhengighetskultur.” Selv om han ba bedrifter om å beholde ansatte og opprettet Reconstruction Finance Corporation (RFC) for å støtte banker og selskaper, kom tiltakene for sent og var ineffektive. Hans mest skjebnesvangre beslutning var å signere Smoot-Hawley Tariff Act, som innførte høye tollsatser og førte til en internasjonal handelskrig som forverret den økonomiske krisen.

I 1933 tok Franklin D. Roosevelt over og innførte New Deal, en rekke økonomiske reformer og offentlige prosjekter for å bekjempe depresjonen. Han sørget for massive statlige investeringer i infrastruktur, skapte millioner av arbeidsplasser gjennom programmer som Works Progress Administration (WPA) og Civilian Conservation Corps (CCC), og innførte Social Security Act for å gi pensjoner og arbeidsledighetsforsikring. Roosevelt reformerte også banksystemet med Emergency Banking Act, som stabiliserte finanssektoren og gjenopprettet tilliten til bankene.

En av de viktigste reformene var Glass-Steagall-loven (1933), som skilte kommersielle banker fra investeringsbanker for å hindre spekulative bobler. Loven opprettet også Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC), som sikret bankinnskudd og gjorde banksystemet mer robust. Dette bidro til flere tiår med finansiell stabilitet.

New Deal markerte et dramatisk skifte i økonomisk politikk, hvor staten tok en aktiv rolle i å regulere økonomien og beskytte innbyggerne mot finansielle katastrofer. Selv om depresjonen ikke forsvant umiddelbart, la Roosevelts reformer grunnlaget for en mer stabil økonomi og et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

Sammenligninger med senere børskrakk

Børskrakket i 1929 og finanskrisen i 2008 er to av de mest alvorlige økonomiske kollapsene i moderne tid. Begge var drevet av spekulasjonsbobler og overdreven bruk av gjeld, men myndighetenes respons og de langsiktige konsekvensene var svært forskjellige.

På 1920-tallet førte spekulasjon og ukontrollert marginhandel til en boble i aksjemarkedet, hvor verdier steg langt utover hva som var økonomisk bærekraftig. Da tilliten forsvant, brøt panikken løs, og aksjemarkedet kollapset i løpet av få dager. Bankene, som hadde investert tungt i aksjer, gikk konkurs, og millioner mistet sparepengene sine. Myndighetene, under Herbert Hoover, var trege til å reagere, og den økonomiske nedgangen utviklet seg til en langvarig depresjon.

I 2008 var det boligmarkedet, snarere enn aksjemarkedet, som utløste krisen. Banker hadde gitt risikable boliglån til folk som egentlig ikke hadde råd til dem, og disse lånene ble pakket inn i komplekse finansielle produkter. Da boligmarkedet begynte å falle, mistet disse produktene verdien, og store banker som Lehman Brothers kollapset. Forskjellen fra 1929 var at myndighetene denne gangen reagerte raskt med krisepakker og økonomiske stimuleringstiltak. Sentralbanker senket rentene, og regjeringer reddet banker for å unngå en fullstendig finansiell nedsmelting.

En viktig lærdom fra 1929 var at staten måtte gripe inn for å stabilisere økonomien. Tiltakene som Roosevelt innførte med New Deal, som statlig regulering av banker og økonomiske stimuleringsprogrammer, ble delvis brukt i 2008 for å dempe krisens effekt. Samtidig ble en annen viktig lærdom fra 1929 ignorert: Glass-Steagall-loven, som hadde forhindret risikofylt spekulasjon i banksektoren, ble opphevet i 1999. Dette gjorde det lettere for banker å ta uansvarlige risikoer, noe som bidro til krisen i 2008.

Når vi ser fremover, er det flere tegn på at vi kan være på vei mot en ny økonomisk boble. Aksjemarkedene har vært rekordhøye i lang tid, gjeldsnivået globalt er ekstremt høyt, og nye finansielle produkter som kryptovalutaer og spekulative teknologiselskaper minner om tidligere bobler. En viktig forskjell er imidlertid at myndigheter nå har flere verktøy for å håndtere en økonomisk krise enn de hadde i 1929. Sentralbanker kan raskt senke renter, kjøpe opp verdipapirer og bruke statlige midler til å stabilisere markedene.

Spørsmålet er om disse verktøyene vil være nok når neste store krise treffer. Hvis spekulative bobler fortsetter å vokse, samtidig som statlig gjeld og inflasjon øker, kan vi stå overfor en ny krise som ligner både på 1929 og 2008 – men kanskje med enda mer alvorlige konsekvenser.