Vi anbefaler Markets eller eToro hvis du vil daytrade.
Årsaker til børskrakket i 1929: Hva skjedde og hvorfor gikk det galt
Utgitt: 11. januar 2021
Våren 1929 hersker det en nesten euforisk stemning i USA. Arbeidsledigheten er lav, og den nyinnsatte presidenten, Herbert Hoover, er full av optimisme. I sin første tale beskriver han det amerikanske folket som en “ny sivilisasjon beundret av hele verden”. Noen måneder senere går det galt.
I sentrum for optimismen som Hoover omtaler står New York børsen. Herfra finansieres mye av den nye rikdommen. Det er en yrende aktivitet på gulvet fra klokken 10.00 til klokken 15.00, og under pussede glasskupler registrerer børstelegrafene de vekslende kursene. Det meste går opp, opp og enda mer opp. Siden 1921 er industriindeksen Dow Jones nesten seksdoblet, og for populære selskaper, som Radio Corporation, har aksjekursen steget fra 1,5 dollar til 114 dollar i samme periode.
Få backtestede tradingsignaler på mobilen – GRATISKLIKK HER
I løpet av sommeren 1929 lånes det over syv milliarder dollar til investorer. En stor del av dette går til helt vanlige mennesker, uten særlig forståelse for markedet, og bare måneder senere stod USA, og verden, i det som i dag omtales som finansverdenens største krise.
Mange referer til et mulig økende inflasjon- og rentenivå når de skal forklare hvorfor de er skeptiske til det nåværende børsmarkedet.
[ez-toc]
Et forvarsel om børskrakket i 1929
Den 5. september 1929 begynner nyhetsalarmen å ringe hos United Press i New York. Et telegram skrevet med store bokstaver tikker inn: “ØKONOM FORUTSER AKSJEKOLLAPS PÅ 60 TIL 80 POENG”.
Nyheten kommer direkte fra Boston, hvor økonomen Roger W. Babson nettopp har vært på talerstolen på den nasjonale økonomikonferansen. Meldingen blir raskt spredt til aviser over hele landet, og plutselig befinner aksjekursene seg i fritt fall.
Spekulanter frykter at Babson har rett. Samme dag stenger industriindeksen med et fall på 10 poeng. Dette var mye etter datidens forhold, selv om det kun var et omen om hva som skulle komme. Fallet på ca. 2,6 % den 5. september 1929 fikk navnet «Babson Break». I dagene som kom hentet aksjekursene seg inn igjen, men det verste er fortsatt i vente og markedet har plutselig blitt meget urolig. Denne dagen blir av mange historikere sett på som innledningen på den historiske nedturen på de amerikanske (og deretter globale) markedene, det som i dag kalles «Den store depresjonen».
Halvannen måned senere, 24. oktober, følger hele Wall Street med på børsens inspektør, William Crawford, mens hans vandrer over børsgulvet like før klokken 10.00. Det er Crawfords oppgave å starte handelen med et slag på børsens store klokke – en oppgave han vanligvis utfører med et smil.
Long eller short? Handle tusenvis av CFD-produkter hos Markets.com Klikk her
Black Thursday
I dag er imidlertid stemningen en helt annen. Ingen meglere kan holde seg i ro, og på det 1400 kvadratmeter store handelsgulvet er det langt flere mennesker enn normalt. Crawford vet det er murring blant investorene, og han slår ekstra hardt på klokken ved børsåpning for å prøve å fjerne den dårlige stemningen.
ÅRSAKER TIL BØRSKRAKKET I 1929: Etter krakket var det demokratiske partiet i USA meget kritisk til den republikanske presidenten, Herbert Hoover. De mente at hans laissez-faire-politikk hadde gjødslet krisen. Senere ble det avslørt omfattende manipulasjon av aksjekurser og tvilsomme handelsmønstre fra både banker og privatpersoner. På 1920-tallet ble millioner av aksjer kjøpt, ikke på grunn av selskapenes faktiske verdi, men fordi spekulantene håpet på å selge med gevinst. I 1928 falt etterspørselen på forbruksvarer, samtidig som aksjekursene ble handlet ytterligere opp. Derfor måtte det komme et økonomisk tilbakefall. Verdensmarkedet var overhodet ikke klar for en krise så raskt etter 1. verdenskrig. De industrielle og finansielle sektorene i flere land var svake, og verdenshandelen fløt generelt langsomt. Dette betød at krisen raskt spredte seg fra USA og til store deler av verden.
Handelen starter som lyn og torden. I løpet av de første minuttene spretter toneangivende selskaper den gang, som Kennecott Copper, Sinclair Oil og Standard Brands, rett opp.
Så, ikke mange minuttene etter åpning, skjer det noe faretruende. Klokken 10.25 tilbys det et parti på 20 000 General Motors-aksjer med et tap på 80 cent per aksje. Dette setter i gang en kjedereaksjon.
Papirrester fra børstelegrafene virvler rundt i salen, og selv ute på gaten kan man høre ropene fra børsgulvet. Noen aksjer har plutselig ingen kjøpere, og det oppstår «lufthull» med loddrette kursfall.
Få timer senere er fallene så voldsomme at USAs mest pengesterke menn avholder et akutt møte i nærheten av børsbygningen. Her beslutter de å «holde hånden under markedet» og at Richard Whitney skulle handle på deres vegne. Om ettermiddagen kjøpes det millioner av aksjer til overpris for å presse prisene opp igjen.
Dette viser seg imidlertid som en kortsiktig løsning.
Abonner på vår YouTube-kanal og se spennende tradingvideoerKlikk her
Kaoset råder
Fem dager senere er markedet fortsatt nervøst. Det ryktes at det har kommet inn usedvanlig mange ordrer i løpet av natten. Da klokken nærmet seg 10.00, og børsen skal åpne, er salen allerede fylt med mennesker og lydnivået er voldsomt.
10-9-8-7.. Nedtellingen slutter, men ingen kan høre gongongen som slår handelen i gang. Et inferno av roping stiger fra børsgulvet, og meglere dyttes rundt som ville dyr.
«20.000 på markedet!» «40.000 – selg, selg!» «50.000! Selg på markedet!»
Aksjekursene raser nedover, og panikken brer seg som en flodbølge gjennom børsbygningen. General Motors, Radio Corporation, Anaconda Copper – USAs mest solide og strålende verdipapirer – er i fritt fall, og ingen har tilsynelatende noe å stille opp med. Morgan´s Richard Whitney, helten fra 24. oktober, skubbes og dyttes rundt som alle andre, og ingen gidder å høre om det ropes «kjøp» eller «selg».
I hjørnene bryter flere meglere ut i gråt. I midten av det brølende menneskehavet kollapser folk, og flere må trekkes bort av sykepleiere. Ved en disk gripes en av de ansatte i håret og trekkes bortover gulvet av en mann som roper «Jeg er blakk! Jeg er blakk!». Andre steder sitter menn på kne og ber høylytt til Gud. Men ingenting hjelper. Radio Corporation, som for få dager siden ble solgt for 420 dollar, er nå på vei mot 26 dollar. General Electric, som en gang kostet 396 dollar, står nå i 210. DuPont faller fra 217 til 80. United Steel fra 261 til 166. Delaware and Hudson fra 224 til 141.
Det er et vaskeekte blodbad på finansmarkedene og børskrakket i 1929 er et faktum.
Få backtestede tradingsignaler på mobilen – GRATISKLIKK HER
Langvarig krise følger børskrakket i 1929
Utenfor børsbygningen ankommer politifolk på hester for å gjenopprette ro og orden. Overalt i byen samles mennesker rundt de små glasskuplene, hvor børstelegrafene viser aksjekursene i fritt fall.
KRAKKETS KONSEKVENSER FOR NORGE: Krisen omtales ofte som “den tredje mellomkrigskrisen” i Norge, og ble forbundet med massearbeidsledighet og sosiale problemer. Norge ble ikke like hardt rammet som andre vestlige land, og den totale produksjonen falt med mindre enn 10% de første to årene etter børskrakket. Dette var hentet inn igjen tre år senere. Hvis man ser på oppsvinget som fulgte etter krisen i et større perspektiv, kan dette ses på som overgangen til en ny fase i norsk næringsutvikling, der store strukturendringer gjorde Norge til et industriland.
Krisen har nådd sitt psykologiske klimaks, men bunnpunktet er slett ikke nådd. Dette kommer først tre år senere, hvor ettervirkningene av krakket på Wall Street fortsatt sitter dypt i det amerikanske samfunnet.
Industriindeksen når sitt absolutte bunnpunkt i kurs 41 over sommeren, og 14 millioner amerikanere er arbeidsløse. Dette tilsvarte 32,6 % av arbeidsstyrken. Siden krakket på Wall Street hadde 9000 banker gått konkurs. Verken politikere eller økonomer hadde sett noe lignende, og de hadde ingen anelse om hva de kunne gjøre.
I mars 1933 ble Franklin D. Roosevelt innsatt som ny president, etter en knusende seier over Herbert Hoover. I løpet av 1930-årene klarer han, ved hjelp av New Deal-planen, sakte å snu krisen. Likevel skulle det ta nesten 25 år fra børskrakket i 1929 før markedet var tilbake på samme nivå som høsten 1929.
Hvis du vil lære mer om børskrakket i 1929 og den etterfølgende perioden, finnes det massevis av kilder. Se for eksempel BBC-dokumentaren i videoen nedenfor.
Årsaker til børskrakket
Børskrakket i 1929 var ikke et resultat av én enkelt hendelse, men kulminasjonen av flere underliggende økonomiske problemer og svakheter i det amerikanske finanssystemet. Den brå og omfattende nedgangen i aksjeprisene i slutten av oktober var et tydelig symptom på disse dypere utfordringene, som blant annet inkluderte ukontrollert spekulasjon, manglende regulering og en svak økonomisk politikk.
Spekulasjonsboble og aksjer kjøpt på margin
På 1920-tallet var aksjemarkedet preget av en uhemmet spekulasjonsbølge, drevet av sterk optimisme og troen på at markedet bare kunne gå én vei – oppover. Mange investorer, inkludert vanlige arbeidere og småsparere med begrenset økonomisk kunnskap, lot seg rive med av tidens investeringsiver. Et utbredt fenomen var kjøp av aksjer på margin – en praksis der man kun betalte en liten andel av aksjens verdi selv, og lånte resten fra megleren, ofte med aksjene som sikkerhet.
Denne praksisen førte til en stadig økende etterspørsel etter aksjer, og bidro til kunstig høye aksjekurser. Kapital ble i stor grad kanalisert inn i markedet på bakgrunn av lån, ikke reelle verdier. I mange tilfeller hadde ikke selskapene som fikk sine aksjer handlet til stadig høyere kurser verken inntjening, vekst eller fundamentale verdier som kunne rettferdiggjøre prisnivået. Det var med andre ord en klassisk boble i emning.
Da markedet begynte å vise tegn til ustabilitet – blant annet gjennom små, men gjentatte kursfall og økt usikkerhet blant investorene – startet en kjedereaksjon. Meglere krevde at kundene enten skjøt inn mer sikkerhet eller solgte seg ut for å dekke marginlånet. Mange hadde imidlertid ikke mulighet til å innfri kravene, og ble tvunget til å selge aksjene sine i panikk. Dette førte til et massivt tilbud av aksjer på kort tid, uten tilsvarende etterspørsel, noe som forsterket fallet ytterligere og bidro til å utløse det som i dag er kjent som børskrakket i 1929.
Overproduksjon og økonomiske ubalanser
Til tross for den tilsynelatende økonomiske boomen på 1920-tallet, var veksten i mange sektorer i realiteten lite bærekraftig. Industriproduksjonen skjøt fart, og det ble produsert store mengder varer som biler, radioer, kjøleskap og andre husholdningsapparater. Imidlertid klarte ikke etterspørselen å holde tritt med den raske økningen i tilbudet. Dette førte til en situasjon med betydelig overproduksjon, der fabrikker bygde opp store varelager som de ikke klarte å selge unna.
For mange bedrifter ble dette et økonomisk problem. De hadde investert tungt i produksjonsutstyr og utvidelse av kapasitet, ofte med lånte midler. Da salget begynte å svikte, ble det vanskelig å opprettholde lønnsomheten. Bedriftene fikk problemer med å betjene gjelden sin, og mange måtte redusere produksjonen, si opp ansatte eller i verste fall stenge virksomheten.
Den økende arbeidsledigheten førte på sin side til en ny bølge av økonomiske utfordringer. Når folk mistet jobbene sine, fikk de naturlig nok mindre å rutte med, og forbruket falt betraktelig. Dette skapte en negativ spiral, der lavere etterspørsel førte til ytterligere nedgang i produksjon og inntjening, som igjen førte til flere oppsigelser. Resultatet var en kraftig oppbremsing i økonomien, som bidro til å forsterke effekten av krakket i aksjemarkedet og utløste den dype depresjonen som skulle prege 1930-tallet.
Svakheter i banksystemet
Det amerikanske banksystemet på 1920-tallet var preget av svak regulering og manglende kontrollmekanismer, særlig sammenlignet med dagens standarder. Det fantes tusenvis av små, uavhengige banker spredt rundt i landet, mange av dem med begrensede reserver og liten diversifisering i utlånsporteføljen. En stor andel av disse bankene valgte å låne ut penger til spekulasjon i aksjemarkedet, ofte med verdipapirer som sikkerhet. Dette skapte en tett og risikabel kobling mellom aksjemarkedets utvikling og bankenes soliditet.
Da aksjemarkedet kollapset høsten 1929, begynte panikken raskt å spre seg til banksystemet. Investorer som hadde lånt penger til aksjekjøp, klarte ikke å betale tilbake lånene sine. Som en konsekvens ble bankenes balanse svekket, og tilliten til finansinstitusjonene begynte å forvitre. Rykter om bankenes dårlige økonomiske situasjon førte til at folk strømmet til filialene for å ta ut sparepengene sine – en såkalt “bank run”.
Dette skapte en kjedereaksjon. Bankene hadde ikke likvide midler til å betale ut alle kundene samtidig, og mange måtte stenge dørene eller gikk konkurs. Ettersom det på denne tiden ikke fantes noen form for statlig innskuddsgaranti, mistet millioner av amerikanere sparepengene sine bokstavelig talt over natten. Dette dramatiske tapet av privat formue førte til en kraftig reduksjon i forbruket og en dyp følelse av økonomisk usikkerhet blant folk flest, noe som forverret og forlenget krisen betydelig.
Dårlig pengepolitikk fra sentralbanken
Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, spilte en sentral – og etter manges mening uheldig – rolle i utviklingen og forverringen av den økonomiske krisen. Etter børskrakket i 1929 valgte Fed å føre en stram pengepolitikk, i stedet for å iverksette tiltak som kunne stimulere økonomien. De reduserte pengemengden i omløp og økte rentenivået i en tid der markedet sårt trengte likviditet og lavere finansieringskostnader.
Dette gjorde det langt vanskeligere for både bedrifter og privatpersoner å få tilgang til kapital. Banker ble mer tilbakeholdne med utlån, og de som ønsket å investere eller refinansiere lån, møtte stadig høyere rente og tøffere vilkår. Samtidig førte den reduserte pengemengden til lavere etterspørsel i økonomien og ytterligere fall i prisene – en utvikling som bidro til deflasjon og forsterket gjeldsbyrdene for både husholdninger og næringsliv.
Mange økonomer, blant dem nobelprisvinner Milton Friedman, har i ettertid pekt på at Federal Reserves håndtering av krisen var en av de viktigste årsakene til at nedgangen ble så dyp og langvarig. Dersom sentralbanken i stedet hadde senket rentene og injisert likviditet i banksystemet – slik moderne sentralbanker ofte gjør i krisetider – kunne den økonomiske nedgangen trolig blitt dempet. Det er bred enighet om at en mer aktiv og støttende pengepolitikk kunne ha hindret at resesjonen utviklet seg til en fullverdig depresjon.
Økende ulikhet og svak kjøpekraft blant vanlige borgere
Selv om 1920-tallet ofte omtales som en tid preget av økonomisk vekst og teknologisk fremgang, var velstandsfordelingen i samfunnet langt fra jevn. En stor andel av inntektene og rikdommen var konsentrert hos de øvre samfunnslagene, spesielt blant industriledere, finansfolk og aksjeinvestorer. Samtidig opplevde vanlige arbeidere og lavtlønnede husholdninger langt mer beskjeden inntektsvekst, til tross for at produktiviteten i økonomien økte betydelig.
Denne ubalansen førte til at forbruket i stor grad ble drevet av kreditt. For å opprettholde en moderne livsstil og kjøpe nye forbruksvarer som biler, radioer og kjøleskap, ble mange husholdninger stadig mer avhengige av avbetalingsordninger og forbrukslån. Kredittsystemet fungerte som en midlertidig løsning på det strukturelle problemet med svak kjøpekraft i brede lag av befolkningen.
Men da krakket inntraff og finansmarkedene falt sammen, strammet bankene kraftig inn på utlånene. Kreditt tørket opp, og vanlige forbrukere fikk ikke lenger mulighet til å finansiere sine kjøp. Dette førte til en brå og dramatisk nedgang i etterspørselen etter varer og tjenester, som i sin tur utløste masseoppsigelser og konkurser i produksjonssektoren. Uten et sterkt og jevnt fordelt forbrukermarked i bunn, ble den økonomiske nedturen dypere og vanskeligere å snu.
Politisk respons og økonomiske reformer
Da børskrakket i 1929 inntraff, var det ingen presedens for hvordan regjeringen burde håndtere en økonomisk kollaps av denne størrelsen.
Da børskrakket rammet i 1929, var president Herbert Hoover overbevist om at økonomien ville rette seg opp på egen hånd. Han var motstander av statlig innblanding og mente at direkte hjelp til arbeidsløse ville skape en “avhengighetskultur.” Selv om han ba bedrifter om å beholde ansatte og opprettet Reconstruction Finance Corporation (RFC) for å støtte banker og selskaper, kom tiltakene for sent og var ineffektive. Hans mest skjebnesvangre beslutning var å signere Smoot-Hawley Tariff Act, som innførte høye tollsatser og førte til en internasjonal handelskrig som forverret den økonomiske krisen.
I 1933 tok Franklin D. Roosevelt over og innførte New Deal, en rekke økonomiske reformer og offentlige prosjekter for å bekjempe depresjonen. Han sørget for massive statlige investeringer i infrastruktur, skapte millioner av arbeidsplasser gjennom programmer som Works Progress Administration (WPA) og Civilian Conservation Corps (CCC), og innførte Social Security Act for å gi pensjoner og arbeidsledighetsforsikring. Roosevelt reformerte også banksystemet med Emergency Banking Act, som stabiliserte finanssektoren og gjenopprettet tilliten til bankene.
En av de viktigste reformene var Glass-Steagall-loven (1933), som skilte kommersielle banker fra investeringsbanker for å hindre spekulative bobler. Loven opprettet også Federal Deposit Insurance Corporation (FDIC), som sikret bankinnskudd og gjorde banksystemet mer robust. Dette bidro til flere tiår med finansiell stabilitet.
New Deal markerte et dramatisk skifte i økonomisk politikk, hvor staten tok en aktiv rolle i å regulere økonomien og beskytte innbyggerne mot finansielle katastrofer. Selv om depresjonen ikke forsvant umiddelbart, la Roosevelts reformer grunnlaget for en mer stabil økonomi og et sterkere sosialt sikkerhetsnett.
Sammenligninger med senere børskrakk
Børskrakket i 1929 og finanskrisen i 2008 er to av de mest alvorlige økonomiske kollapsene i moderne tid. Begge var drevet av spekulasjonsbobler og overdreven bruk av gjeld, men myndighetenes respons og de langsiktige konsekvensene var svært forskjellige.
På 1920-tallet førte spekulasjon og ukontrollert marginhandel til en boble i aksjemarkedet, hvor verdier steg langt utover hva som var økonomisk bærekraftig. Da tilliten forsvant, brøt panikken løs, og aksjemarkedet kollapset i løpet av få dager. Bankene, som hadde investert tungt i aksjer, gikk konkurs, og millioner mistet sparepengene sine. Myndighetene, under Herbert Hoover, var trege til å reagere, og den økonomiske nedgangen utviklet seg til en langvarig depresjon.
I 2008 var det boligmarkedet, snarere enn aksjemarkedet, som utløste krisen. Banker hadde gitt risikable boliglån til folk som egentlig ikke hadde råd til dem, og disse lånene ble pakket inn i komplekse finansielle produkter. Da boligmarkedet begynte å falle, mistet disse produktene verdien, og store banker som Lehman Brothers kollapset. Forskjellen fra 1929 var at myndighetene denne gangen reagerte raskt med krisepakker og økonomiske stimuleringstiltak. Sentralbanker senket rentene, og regjeringer reddet banker for å unngå en fullstendig finansiell nedsmelting.
En viktig lærdom fra 1929 var at staten måtte gripe inn for å stabilisere økonomien. Tiltakene som Roosevelt innførte med New Deal, som statlig regulering av banker og økonomiske stimuleringsprogrammer, ble delvis brukt i 2008 for å dempe krisens effekt. Samtidig ble en annen viktig lærdom fra 1929 ignorert: Glass-Steagall-loven, som hadde forhindret risikofylt spekulasjon i banksektoren, ble opphevet i 1999. Dette gjorde det lettere for banker å ta uansvarlige risikoer, noe som bidro til krisen i 2008.
Når vi ser fremover, er det flere tegn på at vi kan være på vei mot en ny økonomisk boble. Aksjemarkedene har vært rekordhøye i lang tid, gjeldsnivået globalt er ekstremt høyt, og nye finansielle produkter som kryptovalutaer og spekulative teknologiselskaper minner om tidligere bobler. En viktig forskjell er imidlertid at myndigheter nå har flere verktøy for å håndtere en økonomisk krise enn de hadde i 1929. Sentralbanker kan raskt senke renter, kjøpe opp verdipapirer og bruke statlige midler til å stabilisere markedene.
Spørsmålet er om disse verktøyene vil være nok når neste store krise treffer. Hvis spekulative bobler fortsetter å vokse, samtidig som statlig gjeld og inflasjon øker, kan vi stå overfor en ny krise som ligner både på 1929 og 2008 – men kanskje med enda mer alvorlige konsekvenser.
Ofte stilte spørsmål
Hva var årsakene til børskrakket i 1929?
Børskrakket i 1929 var resultatet av en kombinasjon av spekulativ overoppheting, strukturelle svakheter i økonomien og feilslått økonomisk politikk. Markedet hadde vokst seg altfor avhengig av gjeld og spekulasjon, samtidig som banksystemet var svakt og dårlig regulert. Da krakket først inntraff, utløste det en dominoeffekt som ikke bare rystet aksjemarkedet, men hele verdensøkonomien i årene som fulgte.
Hvordan kom USA seg ut av krisen etter «krakket» i 1929?
USA kom seg ut av krisen etter børskrakket i 1929 gjennom en kombinasjon av økonomiske reformer og statlige intervensjoner, med Franklin D. Roosevelts New Deal som den viktigste drivkraften. Store offentlige prosjekter skapte arbeidsplasser, og reformer som Glass-Steagall-loven stabiliserte banksystemet. Samtidig ble Social Security Act innført for å gi økonomisk trygghet til eldre og arbeidsledige. Til tross for disse tiltakene var det først med andre verdenskrig at USA virkelig kom seg ut av depresjonen, da økt produksjon og militær opprustning skapte massiv økonomisk vekst og full sysselsetting.
Hvilke konsekvenser hadde børskrakket i 1929 for Norge?
Selv om Norge ikke ble like hardt rammet som USA, førte den globale økonomiske krisen til høy arbeidsledighet, fallende eksportinntekter og økende sosiale problemer. Industrien, spesielt skipsfarten og treforedlingsindustrien, opplevde store tilbakeslag da den internasjonale handelen kollapset. Mange mistet jobben, og levekårene for arbeiderklassen forverret seg. Likevel var ikke nedgangen like langvarig i Norge som i mange andre land, mye takket være en relativt sterk landbrukssektor og økonomiske tiltak fra myndighetene. På 1930-tallet ble offentlige prosjekter igangsatt for å skape arbeidsplasser, og økonomien begynte gradvis å stabilisere seg før krigsutbruddet i 1940.
Denne websiden bruker cookies for å optimere din opplevelse. Du kan skru det av hvis du ikke ønsker dette. AkseptérLes mer
Privacy & Cookies Policy
Privacy Overview
This website uses cookies to improve your experience while you navigate through the website. Out of these, the cookies that are categorized as necessary are stored on your browser as they are essential for the working of basic functionalities of the website. We also use third-party cookies that help us analyze and understand how you use this website. These cookies will be stored in your browser only with your consent. You also have the option to opt-out of these cookies. But opting out of some of these cookies may affect your browsing experience.
Necessary cookies are absolutely essential for the website to function properly. This category only includes cookies that ensures basic functionalities and security features of the website. These cookies do not store any personal information.
Any cookies that may not be particularly necessary for the website to function and is used specifically to collect user personal data via analytics, ads, other embedded contents are termed as non-necessary cookies. It is mandatory to procure user consent prior to running these cookies on your website.
Vennligst bemerk:
Daytrader.no mottar betaling for omtale av nettmeglerne som er nevnt på siden. Betalingen gjør at vi kan utvikle siden og gjøre innhold og aktiviteter gratis for brukerne.Lukk