Den siste tiden har den stigende tiårsrenten på amerikanske statsobligasjoner skapt turbulens i aksjemarkedene. Hva er det som skjer, og hvorfor er dette viktig? Og hvorfor straffes først og fremst «grønne» aksjer og teknologisektoren?
Hvis du har fulgt med i finansnyhetene de seneste par ukene, har du med garanti hørt snakk om de stigende amerikanske rentene. Særlig den stigende tiårsrenten på amerikanske statsobligasjoner har fått oppmerksomhet. Tiårsrenten brukes nemlig som et av de viktigste referansepunktene på de globale finansmarkedene.
|
Når «tiåringen» stiger, betyr det at enkelte aksjer og sektorer plutselig fremstår som mye mindre attraktive å plassere pengene sine i enn andre. Samtidig åpner det også muligheten for at investorer kan få avkastning ved å plassere kapital i amerikanske statsobligasjoner, nok det aller «sikreste» instrumentet på verdensmarkedene.
Trolig har stigningen i den amerikanske tiårsrenten betydning for Oslo Børs. Les med videre, så får du vite hvorfor og hvordan.
I (finans)teorien
Når man skal verdsette en aksje tar man (i teorien) utgangspunkt i hva selskapet ventes å skape av inntekter i fremtiden, og deretter neddiskonteres dette.
For å forklare hva det betyr å neddiskontere, kan man si at verdien av 100 kroner i dag er høyere enn av 100 kroner om X antall år. Når man neddiskonterer forsøker man å sette tall på hva den fremtidige inntjeningen er verdt i dag.
Som regel benyttes Capital Asset Pricing Modellen (kapitalverdimodellen). Denne sier at forventet avkastning på en aksje er risikofri rente pluss «equity risk premium».
«Equity risk premium» har ligget stabilt siden 2008, og rådgivningsselskapet Duff & Phelps har gjennom perioden anbefalt mellom 5-6 %. Den langsiktige renten har imidlertid variert noe mer, og i sommer traff tiårsrenten for amerikanske statsobligasjoner bunnen mellom 0,5-0,6 %. Den siste tiden har tiårsrenten imidlertid begynt å stige og er i skrivende stund oppe i 1,55 %.
Hva betyr dette?
En høyere risikofri rente øker neddiskonteringsrenten investorer benytter når de verdsetter et selskaps fremtidige inntjening. Konsekvensen blir at man regner seg frem til en lavere nåverdi av selskapet, noe som igjen fører til en lavere aksjekurs.
I praksis benytter investorer imidlertid i stor grad multipler som Price/Earnings (P/E) når de verdsetter aksjer, men denne justeres på samme måte. Ved en høyere rente benytter man en lavere P/E-ratio, og man kommer frem til lavere verdier for aksjene.
Den siste tiden er det spesielt teknologisektoren og «grønne» aksjer som har blitt straffet når renten har steget. Årsaken til dette er at disse selskapenes inntjening ligger lenger frem i tid, og dermed er renten mer avgjørende for dagens verdsetting. De er kort sagt mer sårbare for endringer.
Men i praksis….
Både teori og siste ukers erfaring på børsen tilsier at renten påvirker verdsettingen av aksjer. Men hva hvis vi ser på en bredere indeks, som eksempelvis S&P 500?
Grafen under er fra 2010 og tegner et sammenhengende bull-marked, med unntak av krakket som fulgte i kjølvannet av Covid-19 i fjor.
I løpet av de første ti årene kan man ikke se noen sammenheng mellom rente og P/E. Så skjedde det imidlertid noe ved inngangen til 2020: renten «krakket» mens multiplene skjøt til værs. Dette er en sammenheng som stemmer overens med teorien over, men det som skjedde var noe helt annet.
Investorene skjønte at vi var i full fart på vei inn i en resesjon, og at det ble ruskevær på børsene. Dermed søkte de ly i «trygge havner», som statsobligasjoner. Dette presset prisene på obligasjoner opp, og dermed falt avkastningen (yield).
Hva med P/E-multiplene?
Vi fikk et krakk i markedet, men aksjene ble dyrere målt på P/E? Det høres litt merkelig ut, men det som skjedde var at inntjeningen til selskapene falt vesentlig mer enn prisen på aksjene.
Aksjene faller altså en god del, men ikke så mye som inntjeningen, fordi investorer vet at dette er en forbigående krise. Inntjeningen kommer jo tilbake om et år eller to. Denne mekanikken er årsaken til de store utslagene som vi ser helt til høyre på grafen.
Dette fenomenet vil man kunne se under krakk, men kan man dra nytte av det?
Det er vanskelig å si. Man vil alltid tjene på å vekte seg ned i aksjer før et krakk, og man vil også tjene på å kjøpe obligasjoner når renten faller. Men man må være tidlig ute, og det mest lønnsomme er jo å shorte aksjer før et krakk. Timing er imidlertid som alltid et problem.
Husk også at shorting er en øvelse som for de aller fleste krever erfaring. Hos nettmeglere som Markets kan du shorte både aksjer og produkter som råvarer, valuta og indekser.
|
Så hva skjer fremover?
Jo, P/E multiplene vil etter alt å dømme falle videre. Dette skjer fordi inntjeningen øker, og sjansen er stor for at renten fortsetter opp fra dagens nivå, som tross alt ennå er meget lavt.
Betyr det at man skal selge aksjer? Det er vanskelig å si og avhenger av personlig risikoprofil og tidsperspektiv. Skal man kjøpe obligasjoner? Neppe, det er sannsynligvis bedre å shorte obligasjoner, for de som har mulighet til det.
Sannsynligvis er den beste aktivaklassen i dag råvarer, noe vi har skrevet om her.
Høy gjeld og inflasjonsfare
Vi har altså erfart at høyere renter kan være problematisk for enkelte typer aksjer. Ser vi derimot på de bredere indeksene er det vanskeligere å konkludere.
Med makroøkonomiske briller kan vi se at høyere renter skaper problemer. Og det kanskje i større omfang enn før.
USA begynner å opparbeide mye gjeld. Ved utgangen av 2020 utgjorde USAs gjeld 98,2 % av landets BNP. Dette er relativt mye sammenlignet med andre vestlige land. Gjelden har økt jevnt og trutt de siste årene, og finanskrisen, svært dyre kriger og Donald Trumps skattelettelser er medvirkende.
| Meld deg inn i vår Facebook-gruppe – Norske daytradere.Klikk her |
Er dette et problem? Ja, det begynner å bli det.
Amerikanske myndigheter finansierer seg med utstedelse av forskjellige typer obligasjoner. De har god kontroll over renten på de kortsiktige obligasjonene, som tremånders Treasury Bills. For dem er renten tilnærmet null, og denne delen av USAs gjeld har i praksis ingen kostnad. Men nå som tiåringen blir dyrere, begynner taksameteret å løpe. Man bør imidlertid ha i bakhodet at rundt 70 % av gjelden som utstedes er obligasjoner med kort løpetid.
Hva med fremtiden? USA skal finansiere store energi- og infrastrukturpakker. Her slår man to fluer i ett smekk: det bidrar til jobber og økonomisk vekst, og det gjør godt for miljøet. Samtidig koster det penger, og gjelden kommer til å øke videre i ekspressfart.
Tidligere har man ikke vært spesielt opptatt av USAs gjeld. Landets gjeld er kun i egen valuta, og det er jo enkelt å «trykke penger» om man kommer i knipe. Problemet er at pengetrykking før eller senere – selv for USA – bidrar til inflasjon. Dette har blitt en økende bekymring i markedet, og denne frykten vil neppe avta med det første.
Økonomisk vekst
Et annet problem med høye renter er at det hemmer den økonomiske veksten. De fleste amerikanere har personlig gjeld, og en stigende rente påvirker hvor mye de har å rutte med hver måned. Dette bremser forbruket. I tillegg er en høyere rente som gift i, blant annet, boligmarkedet, en sektor med mange arbeidsplasser. Alt dette bidrar til å redusere bedriftenes inntekter, og til syvende og sist rammer det aksjekursene.
|
Mye tyder altså på at USA vil gå noen krevende år i møte. Forhåpentligvis ser vi positive effekter av Joe Bidens energi- og infrastrukturpakker, men det er mange skjær i sjøen.
For investorer vil det være viktigere å følge med på dette enn å vurdere om markedet er dyrt eller billig basert på multipler.
Til tross for kraftige stigninger på råvaremarkedet den siste tiden, er det mye som tyder på at dette er den beste investeringen fremover.
Derfor: Se mot Oslo Børs!